Så forlater enda en trener Lerkendal, etter skuffende resultater. Når skal Rosenborg lære?
Så kom 1. juli 2021, og Rosenborg skal ut på trenerjakt igjen. Denne artikkelen skulle egentlig være et blikk på Åge Hareides første år, en foreløpig oppsummering. Men vi burde vel visst bedre, trenerne blir jo ikke lenge i RBK. Så får vi prøve å beskrive hva som skjedde, da, og hvorfor det ble slik. Og spørre oss hva i all verden som skulle tilsi at det, under klubbens nåværende ledelse, skal bli bedre denne gangen?
Albert Einstein, en oppegående fyr, hevdet at definisjonen på galskap var å gjøre det samme gang på gang og forvente et annet resultat. Å feste lit til at de ledende personer i toppen av Rosenborgs hierarki nå brått vil gjøre en bedre jobb, kan vel påstås å ligge nært opp til Einsteins definisjon.
Er vi ærlige, er det vel absolutt ingen av oss som forventer at sportslig leder Micke Dorsins tilnærming til trenerjakten blir noe annet enn fjorårets «alle egg i én kurv»-strategi, med navnet «Åge Hareide» nå byttet ut med «Kjetil Knutsen».
Profesjonalisering under Hareide
Men vi får begynne med utgangspunktet: det første året under Åge Hareide. Vi er der ikke helt ennå, men Hareide har snart vært i klubben et fullt kalenderår, og har ledet klubben i 25 seriekamper. Den oppadgående utviklingen alle forventet under den meritterte møringen, har vi ikke sett noe til. Kurven har i stedet pekt videre nedover, slik den har gjort år for år siden den flotte 2015-sesongen.
Det betyr likevel ikke at Åge Hareide ikke har bidratt positivt på den korte tiden han har vært i klubben vår før han bestemte seg for at han ikke orker mer. Det spesielle er at så godt som alle de positive elementene Hareide har brakt med seg, handler om det som skjer utenfor fotballbanen.
Åge Hareide har sørget for en mer fagbasert, vitenskapelig og strukturert tilnærming til alt klubben gjør. Teknologien har gjort sitt tilbaketog på Lerkendal etter at den forrige treneren, en mann som aldri klarte åpne jobb-PC-en sin, forkastet alt av teknologi – med styrets velsignelse. Nå måler klubben spillerne i trening og kamp igjen. Alle treningene filmes. Og alt som gjøres på trening dokumenteres til og med for ettertiden. Ifølge assistenttrener Geir Hansen bruker vi faktisk også disse innsamlede dataene til noe fornuftig. Rosenborg har igjen blitt en klubb som benytter analyser. Kanskje ikke på alle ønskelige områder ennå, men vi tar de fremgangene vi får.
Alt dette er ting vi i Falkenkameratene har etterlyst tidligere. Det var mye av grunnen til at vi ønsket Åge Hareide velkommen til Trondheim i fjor sommer.
Under Hareide har RBK også hentet tilbake en mental trener. Også det applauderer vi. Det kan kanskje ses på som et noe smalt område, men et evig økende press på prestasjonsutøvere er en god nok grunn til å ta ut alle de marginer man kan, på de områder man kan. Legg til at RBK nå – endelig – har funnet tilbake til en vitenskapelig tilnærming til fysisk trening, restitusjon, belastningsplanlegging og næring, og lista over positive bidrag fra Åge Hareide begynner å bli ganske lang.
Hvem sin jobb utførte Hareide?
Det har altså skjedd positive ting det siste året på Lerkendal innenfor sportslig organisasjon og infrastruktur. Den observante leser har kanskje bitt seg merke i at absolutt alt vi her har ramset opp er oppgaver og ansvarsområder som en kompetent, strukturert, proaktiv og oppegående sportssjef normalt ville levert. I Rosenborg har vi derimot Mikael Dorsin.
Derfor havnet vi i fjor i den absurde situasjonen at vi ønsket oss Åge Hareide som trener først og fremst fordi vi så det som en mulighet til å endelig få på plass i det minste noen av de strukturene og mekanismene en profesjonell fotballklubb bør holde seg med. Mens vi venter på at sportssjefen som for 535 dager siden sa han lette etter «den rette personen», snart kan finne denne rette personen for å etablere en speiderstruktur for spillerlogistikken i Rosenborg.
Våre forventninger til spillet på banen var lavere. Åge Hareide driver ikke med offensivt fyrverkeri, noe hele det trønderske fotballpublikum var klar over. Likevel: når vi vender blikket mot banen, blir det straks vanskeligere å finne positive effekter ved Hareides tid i klubben. Vi har ikke engang fått resultater som er til å leve med.
Rosenborg spillestil og taktiske valg blir nok en gang kritisert fra flere hold, og styreleder Ivar Koteng stiller, som i fjor, i media for å svare på spørsmål om klubbens utvikling under en hovedtrener. Som under Eirik Horneland, fant Koteng mer enn nok utvikling til at han ønsket å fornye kontrakten. Denne gang med grunnlag i at klubben har blitt bedre til å evaluere treninger, og arkivere hva den gjør.
Dette høres jo isolert sett fint ut, vi etterlyste det selv da vi forsto at klubben manglet en strategi på dette, og det er unektelig blant de positive effektene av Hareides korte tid i klubben. Men Kotengs vurdering av utvikling sier ingenting om spillet på banen eller prestasjoner som i sum gir resultater. Så viktige og positive Hareides bidrag utenfor banen enn har vært, er det ikke utvikling Koteng beskriver. Han beskriver bare en klubb som endelig leverer til pari på helt elementære ting. Som det slett ikke er hovedtreneren som skal sørge for i en veldrevet fotballklubb.
Bedre rekruttering?
Hovedoppgaven til treneren vil nå en gang alltid være å utvikle laget som helhet, spillerne individuelt – og å skape resultater. Igjen: Det er fint at klubben vårt endelig har begynt med ting som andre klubber tar som en selvfølge. Men vi tillater oss å stusse over at RBK først ansetter en sportssjef, for deretter å ansette en trener som må levere på sportssjefens ansvarsområder – og deretter kalle det utvikling.
En annen ting Koteng fremhever som fremgang under Hareide, handler om hvordan klubben rekrutterer spillere. Et område vi, og antakelig de fleste andre rundt Rosenborg, trodde falt inn under sportssjefens ansvar. Dessuten er vi er usikre, for å si det forsiktig, på hva som har blitt bedre på dette området. Vi sliter med å se en strategi for rekruttering av spillere som ikke handler om å huke av en av følgende bokser:
- Middelmådige svensker fra Nordic Sky, Dorsins tidligere arbeidsplass;
- spillere Hareide synes var gode i Sverige i 2014-2015;
- gamle helter, med solid vekt på gamle.
Sett i lys av dette, er det kanskje ikke all verdens overraskende at selv ikke en trener av Åge Hareides format lyktes RBK. I likhet med Per Mathias Høgmo 15 år tidligere måtte Hareide i praksis fylle en sekundærrolle som sportssjef ved siden av trenergjerningen. Men der vi på Høgmos tid manglet både personell og kompetanse, har vi i dag kun halvparten av den unnskyldningen å ty til.
Skuffende på banen
Så er det heller ikke slik at Hareide er fri for skyld i dette. Han har valgt sin tilnærming til taktikk og spillestil, og nedprioritert et etablert og samkjørt angrepsspill til fordel for defensivt fokus. Han har selv gjort kamper på kunstgress til et stort problem i spillernes hoder, og dermed bidratt til en selvoppfyllende profeti. Han har endret fram og tilbake på formasjon, opp og ned på presshøyde, og aldri hatt en tydelig tilnærming til eget spill.
Hareide har også, etter vår subjektive oppfatning, basert seg altfor mye på gamle, skadeutsatte, tilsynelatende mette spillere. Fra utsiden ser det ut som disse har blitt prioritert fordi de har større navn. Med andre ord: de har spilt på tidligere meritter, uavhengig hvordan de har prestert for Rosenborg i 2021 (og 2020).
Alt dette er valg Åge Hareide må bære ansvaret for. Vi vil rose ham for at han tar dette ansvaret og trekker seg til side. Vi har jo alle sett at klubbens styreleder for alle praktiske formål har abdisert på klubbens vegne i spørsmålet rundt hovedtrener, og latt Hareide styre sin – og klubbens – framtid helt på egen hånd. I en situasjon der vi etter en tredel av sesongen har et poengsnitt som Kåre Ingebrigtsen og Brann drømmer om – fordi det bør holde akkurat til å overleve i Eliteserien …
Nå er valget er tatt – av Åge Hareide alene. Vi stilte oss to spørsmål i innledning av denne teksten: Hvorfor lyktes det ikke, og hvorfor skal det bli bedre nå? Det første spørsmålet har vi forsøkt å besvare over. Og det andre? Ja, det er jaggu et godt spørsmål, du.
Koteng på jakt igjen?
Adressa-kommentator Birger Løfaldli hevdet nylig i avisas podkast at Hareide kom til å bli værende på Lerkendal. Alt annet ville føre til at styreleder Ivar Koteng, og kanskje flere med ham, ville bli nødt til å stille sin plass til disposisjon. Vi anbefaler ingen å holde pusten i påvente av det skjer.
Men Løfaldli har et poeng. Koteng har nå vært med på å ansette fire trenere siden Janne Jönsson fikk foten i 2012. I tillegg, selvsagt, til flere vikarer i påvente på den rette treneren. Bare én av disse trenerne har vel egentlig lykkes. Da Kåre Ingebrigtsen likevel til slutt fikk sparken og Rosenborg skulle «ta det neste steget», har pilen bare pekt en vei. Nedover. På Ivar Kotengs vakt.
Vi er mildt sagt bekymret av tanken på en trenerjakt som enda en gang skal drives av sportslig leder Micke Dorsin, kvalitetssikres av styrets «fotballalibi» Rune Bratseth og besluttes av et styre ledet av Ivar Koteng.
Vi etterlyser igjen en rød tråd, en klar strategiplan fra Rosenborg-styret på hva klubben skal være. Å gå fram og tilbake mellom 442- og 433-trenere, tilsynelatende etter innfallsmetoden. Bygge en spillerstall som igjen og igjen må snus på hodet for hver nye trener. Å skifte ut trøndere i akademiet med nederlendere, og så gå tilbake til bare trøndere igjen. Denne virringen fram og tilbake har vi vel prøvd nok ganger nå.
Når man rekrutterer og rekrutterer på nytt, og har en såpass stor turnover av ledere, er det ofte slik at det er de som rekrutterer som er problemet, ikke lederne. En leder som er et feilvalg, om det skyldes mangel på erfaring, omgivelsenes forventninger eller kultur, vil jo uansett ikke lykkes i feil omgivelser. Uansett hvor god han isolert sett er, og om han kanskje vil lykkes andre steder. Ansvaret ligger da hos dem som ansetter. Hos styret i Rosenborg, som har feilet enda en gang.
Åge Hareide har forsøkt å profesjonalisere en klubb som trengte hjelp til det. Han lyktes ikke i å levere sportslige resultater og underholdende spill. Vi takker likevel for at han forsøkte.
Det er tross alt ikke åpenbart lenger at noen vil prøve å rydde opp i en klubb hvor ledelsen ikke forstår seg selv, sin egen rolle, klubben eller omgivelsene.