Hva betyr egentlig «Artig og angrepsvillig fotball»? Rosenborg kommer ikke videre før klubben finner et tydelig svar på det spørsmålet.
«Artig og angrepsvillig fotball» er Rosenborgs fotballfilosofi i kortformat. Men hvor er den uttømmende versjonen som i dybden beskriver denne fotballfilosofien? Hvor har Rosenborg dette nedfelt, konkret formulert på en måte som gjør det mulig å forvalte denne filosofien over tid?
«Keep the lights on, for hell»
En ting er sikkert: Det finnes mange og sterkt varierende meninger om hva som er artig og angrepsvillig fotball – i større grad siden sparkingen av Kåre Ingebrigtsen i 2018, og særlig mellom de som går, og normalt ville gått, på kamp, og de som enn så lenge er satt til å styre klubben.
To styrer, og med det mener vi RBK-styrer under to styreledere, har lovet at de skulle gjøre et slikt dypdykk og detaljere betydningen. Ingen av dem har – så langt – evnet å gjøre dette.
Kanskje er det utfordrende å finne de riktige ordene og begrepene for å formulere en uttømmende visjon. Kanskje er det også ubehagelig, fordi man ser at det som den jevne publikummer forbinder med artig og angrepsvillig fotball, ligner stadig mindre på det Rosenborg holder på med på banen.
Altså det de samme styrene har innført. Men personlig prestisje kan ikke stå i veien for klubbens framtid.
Supportere av Rosenborg har kanskje heller ikke en velformulert beskrivelse på rede hånd – det ligger på en måte i nettopp uttømmende versjon som klubben kan styres etter – men vi som heier på Rosenborg vet likevel ganske klart hva vi vil ha. Vi blir minnet om det hver gang vi gløtter et lite stykke nordover og ser hvordan man tilnærmer seg fotballen der.
I senere tid også, i noe mindre grad, lenger sør langs kysten hvor vi virkelig ikke ønsker å måtte hente læring. Derfor må desperate rop etter «4-3-3» fra supportere og andre som bryr seg om Rosenborg forstås som et ønske om, og et savn etter, denne spillestilen. Ikke formasjonen i seg selv.
Det er uansett ikke avgjørende om det trønderske publikum greier å definere hvordan Rosenborg bør spille. Det kritiske er at de som skal styre klubben ikke har en etablert definisjon som rettesnor.
«Selv om julenissen kommer fra Norge, er det dumt av oss å tro på ham»
Om byggherren ikke aner hva han ønsker bygget, er det umulig å utarbeide en faglig beskrivelse og få arbeidene utført etter bestilling. Styret og omgivelsene vil nok gjenkjenne bygningen de ønsker seg hvis den tilfeldigvis føres opp, men det vil ta mange forsøk, koste store penger og være styrt av rene tilfeldigheter. Flaks er ikke en god strategi for en tidligere, og fortsatt aspirerende, toppklubb.
Fotball er egentlig ganske enkelt. Hver kamp starter på 0-0. Det betyr i praksis at et lag som ønsker å være best over tid, ligger under og må ta føringen.
Om laget virkelig presterer over tid, vil det komme kamper der det andre laget til og med er fornøyd hvis det ligger under med bare ett mål, fordi det har kontakt og kan stjele med seg noe. Ikke helt ulikt holdningen til vår nåværende hovedtrener, kunne man kanskje si.
Det er godt mulig å skape sjanser, score mål og gjøre gode kamper med å slå langt og trøkke etter, eller å slå mange tidlige innlegg. Men det overlater mye til tilfeldighetene, og det holder ikke for et lag som skal ha 2,5 poeng i snitt.
Dette er bakgrunnen for at de fleste store klubber holder seg med en eller annen form for ambisiøs spillestil, der de prøver å spille ut motstanderen med ballen langs bakken. De beste lagene lever ikke godt med tilfeldigheter.
«Fotball ska spælles mot måla»
Nils Arne Eggen og Bjørn Hansen var ikke bare praktiske utøvere av trenerfaget, men også presise teoretikere med en velfundert fotballfilosofi. Vi har alle hørt om Rosenborgs postulater, og flere har vi hørt gjengitt i ulike intervjuer gjennom årene – men de fleste av oss har antagelig ikke sett dem gjengitt samlet.
Det vi ser i bildet nedenfor er hentet fra Nils Arne Eggens bok «Godfoten». Rosenborgs bibel. Det finnes flere postulater enn disse selvfølgelig, men dette er angrepspostulatene fra 1994, med presiseringer fra Bjørn Hansen i 1999.
Postulatene er ikke hugget i stein, selv om de stort sett har tålt tidens tann. Eggen og Hansen presiserte og oppdaterte dem etter hvert som fotballen og deres egen fotballfilosofi utviklet seg.
Det ser man også på hvordan for eksempel Kjetil Knutsen tydelig peker på denne arven i sitt trenervirke – men også like tydelig har utviklet det videre med blant annet noe mer ballbesittelse, at laget holder ballen sentralt i banen enda lengre, og åpning for noe mer kreativ frihet for spillerne inne på siste tredel.
Vi tar som en selvfølge at fremtidige trenere også foredler disse postulatene. Altså at de utvikler, ikke bryter, med dem.
Det er selvsagt ikke slik at disse 20 punktene alene utgjør utdypingen av «artig og angrepsvillig fotball». Men er det noen som faktisk ser til dem i hele tatt i Rosenborg i dag? Annet enn å skyve foran seg i tomme festtaler?
Det ble også gjort et stort nummer ut av at man endelig skulle fange arven etter Eggen på video for noen år siden, slik at den var sikret for ettertiden. Det må være lov å spørre hvordan klubben bruker dette materialet i dag.
«Dæm klare sæ like bra uten mæ»
De store klubblegendene Bjørn Hansen og Nils Arne Eggen har forlatt oss nå. Hvem har – og tar – ansvaret for å forvalte, flikke videre, på de postulatene de to herrene la så mye sjel og arbeid i? Det reelle svaret, tror vi, er: Ingen. Dessverre.
Her skal styret få både litt trøst og litt pisk – for dette er vanskelig. Det er vanskelig når man ikke har den faglige ballasten selv, når man mangler både fagbegrepene og begrepsdefinisjonene. Da må man ut og søke hjelp til det, slik vi har gjort i arbeidet med denne teksten.
Rosenborgs styre har dessverre satt seg i en uheldig posisjon; den fotballfaglige kompetansen i klubben per i dag er ikke god nok, stikker ikke dypt nok, til at styret kan få kvalitativ hjelp til å gjøre denne øvelsen. De må utenfor klubbhusets vegger for å komme i mål med arbeidet. Da blir det kanskje enklere å bare dytte problemet foran seg, til det blir noen andres problem.
Er det forklaringen på at vi fortsatt ikke har sett noe tellende resultat på dette fra forrige styreleders regime, og heller ikke fra nåværende styreleders periode ved roret?
Uansett hva årsaken måtte være: Det vi frykter er at arven etter Eggen – nok en gang – skremmer dem som ikke har kompetansen til å forvalte den, og at lista for det akseptable senkes litt etter litt til vi alle sammen – styret, supportere og medlemmer – har resignert og aksepterer det middelmådige.
Vi ser flust av tegn på at mange i klubbens omgivelser har kommet dit allerede.
Vi eier hverken skam eller stolthet så lenge det kan gavne Rosenborg, så vi er ikke flaue over å søke hjelp til å forsøke definere «artig og angrepsvillig fotball» litt mer. Under følger derfor et forsøk.
Rosenborg må gjerne forsyne seg med det klubben vil ha og foredle det videre.
«Artig og angrepsvillig fotball»
I «Godfoten» står dette postulatet:
«Rosenborg går alltid på banen for å score mål sjøl, og må da tåle at også motstanderen gjør det samme.
Derfor er mesteparten av treningsarbeidet retta inn mot å bli stadig bedre i så måte. Det er nemlig en klar fotballfilosofisk forskjell på om du går på banen primært for å lage mål, eller om du først og fremst går utpå for å hindre motstanderen i å gjøre det. Det første er kreativt og konstruktivt, retta mot å skape opplevelse. Det andre er destruktivt og dødskjedelig».
Dette må ligge i kjernen av Rosenborgs fotballfilosofi, også i framtiden. Utover det har – selvsagt – Nils Arne Eggen formulert det meste klubben trenger å vite bedre enn vi klarer. Vi har derfor samlet åtte punkter fra mester Eggen som vi mener er blant de aller mest sentrale:
1. Det er åpenbart at et lag som ønsker å score flere mål enn motstanderen, også må ha ballen mer enn motstanderen. I hvert fall i hjemlig liga. Så er det mulig å kombinere dette med et godt høyt press, og et velfungerende kontringsspill. Man må faktisk ikke velge seg en av dem.
2. Rosenborg må ha et samhandlingsmønster, altså en måte og et system å spille på, som er bedre enn motpartens. Vi har ingen mulighet til å ha bedre spillere enn europeiske lag, så laget må være bedre – sammen! Spillerne yter sin individuelle innsats, for at kollektivet skal vinne.
3. Ballinnehavet må forvaltes i et offensivt system hvor samtidige bevegelser utløser pasninger, og fokuset er på å skape 2 mot 1 situasjoner, eller å komme seg gjennom ledd ved bruk av kjente Rosenborg-trekk. For eksempel indreløperbevegelser, frispilling, og det å skape overtall sentralt.
4. Spillere må settes i roller som passer deres spisskompetanser, også kjent som godfoten. Her får spillere roller tilpasset deres styrker, hvor de flest mulig ganger i løpet av en kamp får brukt styrkene sine.
5. Man ønsker fortrinnsvis å spille seg ut bakfra, og å ta risiko. Man spiller seg ut med tempo i innøvde trekk. Om man øver nok på dette, så klarer ikke motstanderen stoppe det da vi er i overtall bak i banen med keeper pluss forsvarsrekka.
6. Vi ønsker å spille oss gjennom ledd og inn i mellomrom sentralt, og vil helst unngå å få ballen ut bredt for tidlig. Helst vil vi slippe ballen ut når vi er i fart på vei mot motstanders forsvar, i overtall.
7. Man blir ikke god til noe man ikke øver på , og det er derfor viktig at fokuset er på å trene på dette mønsteret ofte. Man skal også trene slik man spiller kamper. Vi spiller ikke kamp 2 ganger i uka, men 4-5 ganger.
8. I Rosenborg stilles følgende krav til spillerne: Her må du gjøre mer enn du egentlig må, altså mer enn det som er forventet av deg, i jakten på utvikling. Du kommer for å trene, ikke for å bli trent.
Så enkelt er det, altså. Og så vanskelig.
Her kan vi, for vår egen regning, anbefale Det fysiske forspranget på TV2 Play. Her forklarer Bodø Glimts fysiske trener hvordan man i Bodø fortsatt trener fotballspesifikt, slik Eggen/Hansen sverget til, selv når spillerne trener utholdenhet og løpskraft – og man kan høre flere spillere beskrive torsdagstreningen med 11 mot 11 på hel bane som «hardere enn kamp».
«Det er farligere å avslutte et angrep med bare tre mann enn med seks»
Artig og angrepsvillig fotball handler kanskje mest om viljen til å ta risiko. Ønsket om å skape sjanser og score mål må være større – helst vesentlig større – enn frykten for å slippe til sjanser. Angrep er som kjent det beste forsvar.
Og så handler det om å vite hvor man vil med laget – og hvordan man skal komme dit. Vi ønsker oss hit:
Rosenborg skal klare å utnytte de rommene som åpnes i motstanderens forsvar. Hvor rommet skapes avhenger av bevegelser, og av spillernes evne til å oppfatte rom. Tempo i ageringen når rom skal utnyttes, er alfa og omega. Høyt balltempo i seg selv er ikke nødvendigvis hensiktsmessig.
Det er den kollektive oppfattelsen av hvilke rom som skal utnyttes, og den kollektive forståelsen av hva som skal til for å skape rom, som gir ballfører mulighet til å velge korrekt pasningsalternativ. Løp skal utløse pasning og ikke omvendt, og flere bevegelser skal gå samtidig for tilgjengelighet både i første og senere trekk.
Målet må være at det skjer såpass mye samtidig at motstander ikke vil klare å dekke alle alternativer. Som daværende Brann-trener Kjell Tennfjord en gang sa; de visste nøyaktig hva Rosenborg ville gjøre, men de «gjør det så fort og presist at vi ikke klarer å demme opp».
«Dødsspiral på ytterskjær»
Skal vi komme oss dit (igjen), må vi ha riktige folk i rett posisjon. Det burde ikke være en kontroversiell påstand at dagens hovedtrener ikke drives av en fotballfilosofi som passer særlig godt med det vi har beskrevet ovenfor.
Man kan bare gå på kompromiss med seg selv så lenge før dissonansen blir for merkbar. Med andre ord: Det er trolig ikke veldig lenge før Rosenborg igjen må ut på trenerjakt. Om vi skal lykkes bedre denne gangen enn forrige gang, og gangen før og gangen før det igjen og så videre, og så videre – må klubben vite hvor den vil. Det har vi prøvd å bidra til i denne teksten.
Og så må klubben vite hva den skal se etter. Vi er ikke snauere enn at vi prøver å gi en hjelpende hånd også på det området – i del to av denne analysen.