Styret i Rosenborg vil åpne for en samtale om eksterne investorer. Det vil vi advare mot på det sterkeste.
I nøden spiser fanden fluer. Desperate fotballklubber nøyer seg med å gi fra seg selvråderetten til de kapitalsterke.
Nå ønsker klubben vår en diskusjon om nettopp investorer, en diskusjon som neppe hadde kommet uten den selvpåførte krisen klubben nå står i.
Flere mener en diskusjon om å se på ulike modeller bør forekomme. Andre ønsker nok diskusjonen velkommen for å åpne døra og gjøre dette spiselig for folk flest når forslaget først kommer. Vår påstand er at de som vil åpne for dette egentlig ikke vet nok om de forskjellige modellene, og hvor lite suksessfulle disse har vært i norsk fotball. Vi gjør derfor vårt for å informere om de ulike modellene og historikken i denne teksten.
Dualmodellen
Den mest kjente og utbredte modellen for investorsamarbeid kalles dualmodellen. Det er enkelt forklart et samarbeidende aksjeselskap som overtar idrettslagets kommersielle rettigheter.
Aksjeselskapet har som oppgave å finansiere den sportslige virksomheten som forblir i idrettslaget. Inntektene fra spillersalg, medieavtale, billettinntekter, sponsorinntekter og lignende tilfaller aksjeselskapet, som normalt også har alle de ikke-sportslige ansatte i sin virksomhet.
Spillere, trenere og sportslige ledere av ulikt slag forblir ansatt i idrettslaget. Idrettslagets økonomi blir gjerne redusert til inntektsposten «konsernbidrag samarbeidende AS» og kostnaden «lønn sportslig ansatte», hvor disse to som oftest går ut i null.
Aksjeselskapet blir derimot sittende igjen med eventuelle overskudd, og midlene i aksjeselskapet bestemmer eier i praksis hva man skal gjøre med. Det skal da sies at i de aller fleste tilfeller har ikke eiere av samarbeidende AS hatt mulighet til å ta ut penger av klubbene, da de som oftest har tilført mer enn de har hatt mulighet til å hente tilbake.
Underskudd i konsernet som gir negativ egenkapital må normalt eiere av aksjeselskapet dekke inn da det er krav om positiv egenkapital for å beholde lisensen.
Suksess i Molde…
Den mest kjente eieren i norsk fotball er nok Kjell Inge Røkke. Hans engasjement i Molde FK har vært helt avgjørende for dem, han har finansiert stadion og annen infrastruktur og etter hvert har klubben klart å drive økonomisk bærekraftig gjennom sportslig suksess.
Eierskapet har hatt et evighetsperspektiv for klubben, hvor en stiftelse nå eier det samarbeidende aksjeselskapet framfor Røkke personlig. Eierskapet har sørget for en gjeldfri klubb og stadion, hvor ingen inntekter går ut av kretsløpet og heller ikke ved spillersalg.
Det er dermed ikke sagt at alle eierskap ender slik.
… og krise i Drammen, Oslo, Stavanger
Strømsgodset ble berget av grupperingen Drammenspatriotene AS i 2005, hvor alternativet var en trolig konkurs. De økonomiske forutsetningene til gruppen endret seg derimot gjennom eierskapet, og fra å skyte penger inn i klubben tok de ut midler.
Det er fortsatt uenighet mellom klubb og tidligere eiere om størrelsen på netto bidrag. Først nå i januar 2024 betalte Strømsgodset ut den siste millionen til de tidligere patriotene.
Om man skrur tiden enda lenger tilbake var Atle Brynestad eneeier av Lyns samarbeidende AS. Økonomiske vansker i Brynestads andre forretninger gjorde at han tok ut penger fra Lyns AS for spillersalg, og var den som endte opp med 100 millioner kroner fra John Obi Mikels overgang.
Klubben fikk overta selv etter Brynestads exit, men gikk kort tid senere konkurs.
I Viking har Viking Fotball AS en hel rekke lokale eiere, men disse har i liten grad skutt penger inn i aksjeselskapet de siste årene. De har ikke hentet ut midler, men sitter på sine eierandeler fra tidligere trøblete tider uten å aktivt investere i klubben nå.
Særlig dette scenarioet kan være skummelt, hvor man i praksis har fått en økonomisk selvgående klubb hvor investorer ikke lenger bidrar med kapital, men allikevel har all makt. Samtidig har man i Viking sett innblanding fra AS i trenersparking og sportslige avgjørelser.
Drøm og mareritt
Kanskje mest omtalte eierskap de siste årene er Start En Drøm AS som brukte 120 millioner kroner på Start i perioden 2017 til 2021. Det ga hverken sportslig suksess, varige verdier og har etterlatt klubben ribbet for det meste.
Årsaksforklaringene er neppe avklart ennå i Kristiansand, og de ser nå ut til å inngå en ny dualmodell med en utenlandsk gruppering, mye fordi egenkapitalen er tapt og de risikerer poengtrekk og degradering om de fortsetter på nåværende kurs. Samtidig bør historien om Start være et varsel om de følger styrer i norsk fotball kan møte, om de både gjør gjentatte feilvalg som fører egen klubb ut i uføre – og heller ikke evner å begrunne det på troverdig vis.
Billigsalg?
Akkurat så dramatisk er det ikke i Rosenborg nå, men allikevel kommer diskusjonen opp først når man ligger nede med delvis brukket rygg. Dermed gis mulige eiere muligheten til å kjøpe alle de kommersielle inntektene på tilbud, og gitt at man aldri vet hvordan eierskapet utvikler seg, er risikoen stor.
Får man inn en investor som Røkke som både er opptatt av at klubben skal greie seg på egen hånd, og investerer stort i infrastruktur og kompetanse, eller ender man opp med en investor som hverken skaper en bærekraftig og suksessrik klubb, men likevel har makt til å hente ut verdier. Dét er de to ytterpunktene man bør ta inn over seg, og også det at det er mer belegg for den andre varianten, enn den første.
For selve aksjeselskapet er ikke verd spesielt mye, den dagen samarbeidsavtalen utløper faller rettighetene tilbake til klubben, gitt at den er godt utformet. Dermed sitter investoren igjen med et aksjeselskap av begrenset verdi. Vil investoren ha noe igjen, må denne nødvendigvis forsyne seg når hen kan.
Dualmodell skiller seg tross alt vesentlig fra utenlandske modeller hvor man eier selve klubben. Som man har sett i engelsk fotball har klubbens verdi økt over tid, noe som skaper et visst insentiv for å investere i klubben for å sikre sportslig og kommersiell suksess i forkant av potensielle salg.
Det er derfor ikke gitt at alle dualmodell-samarbeid ender dårlig for klubben, men skal det lykkes må eieren være villig til å skyte inn vesentlig av egne midler, ikke forvente avkastning og samtidig la klubben få drive den sportslige virksomheten uten innblanding.
Hvorfor skulle noen være interessert i det?
Spillerinvesteringsselskap – suksess i Bodø?
Den andre av de mest aktuelle modellene er spillerinvesteringsselskap. FIFA har forbudt tredjepartseierskap av enkeltspillere, men det er mulig å selge rettigheter på hele troppen og ikke enkeltindivider.
Bodø/Glimt har en slik avtale med selskapet Nordlandsglimt AS hvor spillersalg fordeles 60/40 i favør AS og klubb. Selskapet ble opprettet i 2011 og berget klubben fra konkurs, og den gang kunne man neppe se for seg de enorme spillersalgene som har kommet de siste årene. På eiersiden finner man Bodø Energi, DNB, klubben selv og ulike lokale personer.
Faktisk er kapitalen som de har tilført kun 4,5 millioner kroner, og selv om Nordlandsglimt også har ettergitt rundt 20 millioner kroner i gjeld, så blir det nesten feil å kalle disse investorer som man kan bruke som et eksempel til etterfølgelse.
I avtalen krevde Nordlandsglimt at en prosentandel av fremtidige spillersalg skulle settes i selskapet, noe som har flyttet betydelige midler hit etter at Glimt har lyktes med overganger. Midlene er øremerket fremtidige spillerkjøp, så den reelle effekten av Nordlandsglimt er så langt kun en måte å sette overgangsmidler i et annet selskap som ikke blir påvirket av normal drift.
Og når det går galt?
Nordlandsglimt har ikke tatt ut penger, og har fortsatt med sitt opprinnelige formål om å støtte klubben. Men som eksemplene over viser kan situasjonen til en eier fort endre seg, som da Vålerengas samarbeidende eier Tor Olav Trøim som slet stort under pandemien, for eksempel.
Så er spørsmålet om Rosenborg er i stand til å finne noen som ønsker å skyte inn beløp i hundremillionersklassen for å øke den sportslige satsingen, som samtidig ikke krever for stor andel av overskuddene.
Bodø/Glimts salg er nå akkumulert i flere hundremillionersklassen, men selv et skadeskutt RBK kunne kassere inn store beløp gjennom Casper Tengstedts 15 scoringer hjulpet av vårt gode navn og rykte.
Det kan dermed være penger å tjene på å eie deler av stallen vår. Men risikoen er også stor, i en tid hvor vår forhandlingsposisjon er vesentlig redusert.
Er det riktige å sende selvråderetten vår på auksjon til høyeste byder?
Rosenborg er ikke til salgs
Vi mener at svaret åpenbart er nei. For det første finnes det veldig få eksempler på at eksterne investorer har vært en god idé for en fotballklubb. Så er det jo slik at disse spørsmålene alltid dukker opp når det går dårlig økonomisk, aldri i gode tider.. For da tjener jo klubben disse pengene selv, ikke sant?
Og her er vi inne på noe. I Rosenborg har vi endelig, etter en ganske brutal historikk på feilansettelser av trenere, kommet frem til at resultater er konsekvens av prestasjoner. Man kunne tro at med vår historie så sier det seg selv, men nå har vi i alle fall en strategi for fremtiden på plass som skal følges.
En annen konsekvens av prestasjon, og av resultatene som følger når man lykkes, er penger. Å tilføre penger før man har det sportslige på plass, og klubben har vist at man kan håndtere økonomien over tid, vil reelt kun føre til at de forsvinner i det samme store svarte hullet som Tengstedt-pengene.
Det er derfor åpenbart at vi må lære oss å få mye ut av hver krone før det i hele tatt skulle være nødvendig å ha en diskusjon om å gi bort deler av klubben, eller fremtidige spillersalg, i bytte mot flere kroner.
Og når det sportslige lykkes, så er jo behovet for pengegaver borte.
Eksemplene historisk innad i Norge viser klart og tydelig at investorer er en dårlig idé. Når vi tar med i regnestykket at Rosenborg Ballklub er bygd på medlemsengasjement, dugnadsånd og frivillighet, så burde svaret fra medlemsdemokratiet gi seg selv.
Et styre som er positiv til eksterne investorer har etter vår mening ikke forstått den klubben de representerer. Alle som ønsker å tilføre Rosenborg Ballklub midler henvises til markedssjef Stian Moursund, som nok mer enn gjerne tar imot flere sponsorer.