Et langt, vondt år

Rettssak, primitiv fotball, svake resultater og flause i Europa – og Bendtner blir ikke engang nevnt. Et langt, vondt år er endelig over.

Året 2019 fikk en illevarslende inngang. En rotete og tilsynelatende ustrukturert trenerjakt endte med at valget falt på Eirik Horneland. Vi er usikre på hvilket nummer i rekken han var, men vi fikk i alle fall med oss at Danmarks påtroppende landslagssjef Kasper Hjulmand lenge framsto som favoritt til å overta som hovedtrener i Rosenborg. Vi så ikke den klare linjen mellom disse to trenernes fotballfilosofi da trenerjakten pågikk, og vi ser den enda mindre tydelig nå, når vi skriver midten av desember og en tung sesong endelig er over.

Fortsettelsen av vinteren ble ikke stort bedre. Et styre som allerede ved årsskiftet var trøtt av selvskapte problemer, betalte seg ut av en potensiell konflikt med FK Haugesund over Horneland. Også på Brakka skjønte man i det minste at det holdt med en rettssak av gangen. Den berømte rettssaken mot Kåre Ingebrigtsen og Erik Hoftun ble akkurat så ubehagelig som forventet, med en stotrende advokat og vitner for RBK som alle fremsto som dårlig forberedt. Saken ble ikke sterkere av en styreleder som har så lite til overs for formelle mekanismer i arbeidslivet at han stoppet referering fra møter (som kunne styrket Rosenborgs sak), og som når han valgte å gå for avskjed over oppsigelse presterte å si: “det var ikke at han [Kåre] gjorde så mye galt, det var bare at han gjorde ikke nok rett”. Det er aktverdig av Koteng å ikke ville snakke stygt om folk for åpen mikrofon, men det er dessverre ikke en god “strategi” når man først har valgt å gå for avskjed. RBK så nok også hvilken vei dette bar, og før rettssakens tredje dag ble forlik inngått. Et forlik ryktene – og vi understreker ryktene – sier hadde en totalkostnad for RBK opp mot 15 millioner kroner. Legg til pengene klubben måtte betale FK Haugesund for å kjøpe fri Eirik Horneland, og den totale kostnaden på trenerbyttet havner rundt 18 millioner kroner.

På dette tidspunktet var Horneland i gang som RBK-trener, og hadde allerede solgt inn fortsatt rosenborgfotball med en treer på midten og to indreløpere – bare med større “motor”. Dette holdt ikke lenge. Etter noen uheldige treningskamper med vidåpent forsvar, ble det stadig mer FKH over Rosenborg i pre-season. I åpningskampen mot et Bodø-Glimt som både da og resten av sesongen spilte feiende flott rosenborgfotball, gikk RBK ut i en ren 442-formasjon. Sesongen startet med en fotballmessig leksjon og en ydmykelse som bare skulle fortsette gjennom året. I etterkant slo Horneland selv fast at dersom det fortsatte slik, fortjente han ingen rettssak; en selvpiskende holdning som er blitt hans varemerke i 2019. Vi minner om at både Perry I og Perry II fikk gode skussmål for å stå rakrygget i stormen, uten at det gjorde RBK noe bedre.

Våren 2019 var en studie i ydmykelser, med det foreløpige bunnpunktet hjemme på Lerkendal 16. mai mot FK Haugesund. Vi skriver “bunnpunkt” her fordi dette er slik klubben selv beskriver situasjonen rundt kampen. Et lite frampek: På dette tidspunktet lå vi 13 poeng bak Molde. Etter fornedrelsen 16. mai var det tid for krisemøter på Brakka. En presset trener og et prestisjefokusert styre kom etter eget sigende til enighet om at dette var noe å bygge videre på. Marginale seire mot Mjøndalen og Brann ga Horneland pusterom. Ikke fordi Rosenborg spilte voldsomt god fotball, men laget fremsto i hvert fall da, og fram til sommerpausen, offensivt og risikovillig. Akkurat hva det trønderske publikummet krever.

Europacupkvalifiseringen var årets eneste høydepunkt. Laget var mer solide defensivt, og livsfarlige for motstanderen offensivt. Dessverre var dette et resultat av overprestasjoner som ikke kunne vare. Analyser basert på data fra WyScout i august viser at laget og spesifikke enkeltspillere overpresterte på en måte som ikke lar seg gjenskape over lengre tid. Våre to toppscorere i kvalifiseringen, Alexander Søderlund og Anders Konradsen, noterte seg begge for mer enn dobbelt så mange mål som xG (forventede mål mtp. sjansenes kvalitet) tilsa. Høstens spill og resultater har vist at denne analysen holdt stikk. Like fullt, vi kom helt til CL-playoff, og selv om vi var mer sjanseløse enn sammenlagtresultat mot Zagreb skulle tilsi, var denne delen av sesongen absolutt godkjent, særlig på bakgrunn av første halvår 2019.

I gruppespillet kom vi dessverre raskt tilbake til virkeligheten. En tannløs affære i Linz ble etterfulgt av en leksjon i effektivitet i hjemmetapet mot PSV. Også i seriespillet fikk vi mange dype daler, med noen få resultatmessige topper innimellom. Ambisjonsnivået blant spillere og trenerteam virket å synke utover høsten, til den grad at både trenere og spillere beskrev tapet i Lisboa som en positiv opplevelse. Det helt store løftet ga nederlaget i Lisboa likevel ikke. Kampen ble riktignok fulgt opp av seier mot den suverene serielederen Molde, hvor et lavtliggende RBK med ti mann kontret hjem tre poeng. Det høstsesongen viste med all mulig tydelighet er at RBK under Horneland verken har offensiv struktur eller defensiv trygghet å by på. Nok et tap i Europa med 0–2 hjemme for Sporting – denne gang ikke beskrevet som en like positiv opplevelse – ble «toppet» med to heldige seire på de fire siste seriekampene som gjorde at vi til slutt flakset inn en tredjeplass. Der vi i 2018 berget seriegullet på at André Hansen sto som en levende gud i målet, kan vi i 2019 takke en svak liga bak Molde og Glimt, og Odds årvisse kollaps mot slutten av sesongen for en heldig tredjeplass som gir oss muligheten til europakvalik også i 2020. 

Sesongen ble avsluttet i Eindhoven. Vi dro med flere fans ut i Europa enn i noen kamp siden Lazio i 2015, for å se en betydningsløs kamp for begge lag, men som i det minste var en mulighet til å avslutte sesongen med en respektabel prestasjon. Kanskje også en sjanse for unggutta til å vise seg fram som morgendagens spillere?
Unge Edvard Tagseth fikk 45 minutter fra start før han ble erstattet av det “trygge” valget Lundemo, og både Erik Botheim (som “sidespiss”, selvsagt) og Emil Konradsen Ceïde fikk noen minutter på tampen. I en kamp mellom to svake lag var faktisk Rosenborg det laget som ville mest og som hadde «møtt opp» til kampen. Dessverre fikk vi også se fraværet av et innøvd angrepsspill som alle spillerne forstår. Horneland har nå hatt et snaut år til å vise at han har noe å by på her, men det er vanskelig å se at det er tatt et eneste steg i riktig retning. Kanskje må styreleder Koteng utvide den treårige tidshorisonten sin, i den grad han og / eller Horneland overlever i klubben så lenge. På bortefeltet i Eindhoven runget «Horneland skal sparkes, Rosenborg» blant de tilreisende. Et ganske klart signal fra grasrota om dette «prosjektet».

André Hansen ga en treffende beskrivelse av hvor vi er på vei for noen uker siden i Adressa: «Når det funker er det egentlig ganske primitiv måte å spille fotball på, men en veldig effektiv måte.» Vel, Rosenborg under Horneland fungerer ikke. Alle som ikke har egen prestisje, jobb eller verv knyttet til trenerens framtid på Lerkendal har innsett det. Dette er på mange måter en varslet katastrofe. Det norske 1999-kullet Paco Johansen nå har tatt til vårt første U20-VM på 26 år, ble beskrevet som “et grått og kjedelig kull” av NFFs egen talentsjef da Eirik Horneland overlot treneransvaret til nestemann.

Nå sitter vi med en hovedtrener som er ansatt for å “ta ut potensialet i Rosenborg”, men som i stedet blir sendt til Orkdalen for å lære seg hvordan Rosenborg skal spille fotball, og det er visst likegyldig hvor mange steg bakover vi skal ta før vi forhåpentligvis tar ett framover. Vi har altså en hovedtrener som med styrets velsignelse benytter Norges største klubb som utdanningsplattform for egen kompetanseheving. Samtidig som vår styreleder (på valg) påstår at han har skaffet oss Norges beste trener. Vi håper selvsagt at hovedtrener og påtroppende sportslig leder skjønner at det trønderske publikum krever artig og angrepsvillige fotball og midtbanespillere på full fart inn i motstanderens 16-meter, men helt overbevist er vi ikke. For å si det pent.

Det vi derimot er helt sikre på, er at klubben undervurderer publikum med uttalelser om at vi kommer tilbake når klubben vinner kamper igjen. Vi er bortskjemte, og krever mer enn det. Vi vil se et Rosenborg som spiller en moderne variant av den fotballen Nils Arne Eggen lærte oss å elske. Vi vil ha profiler på banen, og så mange unge, spennende trøndere som mulig. Om styret ikke skjønner dette, må styret byttes ut. Vi nærmer oss et årsmøte der fem styremedlemmer er på valg. Vi forventer at valgkomiteen gjør jobben sin og finner gode kandidater som kan erstatte flere av dagens styremedlemmer. Det vil trolig ikke være nok til å gi oss forhåpninger om gull og god fotball foran neste sesong. Men det er dessverre en helt nødvendig del av den ryddejobben klubben må gjøre.

Vi avslutter serien 16 poeng bak seriemester Molde – tre poeng mer enn ved “bunnpunktet” 16. mai. Europaeventyret er også over, etter ett fattig poeng i gruppespillet.
Vi er ute – med T.S Eliots ord – not with a bang but a whimper. Vi må unngå at klubbens tid som norsk fotballs lokomotiv avsluttes på en like trist måte.

Les mer: Hva må gjøres?